Det er bred enighet om at kompetanseutviklingen må forankres i arbeidslivets behov, men hvordan? I NOUen fremmes over 50 ulike forslag, og mange nye kom i debattene. De handlet om finansiering og incentiver og signaliserte at helt nye modeller må utvikles for å treffe arbeidslivets behov for praktisk opplæring og faglig utvikling i arbeidshverdagen. Det er ikke dagens tilbud fra universitets og høgskolesektoren rigget for å utvikle.
Den typiske norske bedriften har 9 ansatte og svært små ressurser til selv å sørge for arbeidslivslang læring for sine ansatte. Ferske tall viser at 34% av arbeidsstokken har utdanning på universitets- og høgskolenivå, 66% har det ikke. Alle trenger løpende opplæring for å mestre nye teknologier og arbeidsoppgaver. Framtida krever ikke grader og studiepoeng, men korte, fleksible kurs som er direkte relatert til praktiske og faglige utfordringer i arbeidshverdagen.
Til debatt hadde vi invitert Peggy Hessen Følsvik, Nestleder i LO, rektor Arne H. Krumsvik ved Høyskolen Kristiania, administrerende direktør John Thomasgaard og butikksjef Bente Morken Hjelle i Norli, Ivar Horneland Kristensen, administrerende direktør i Virke og generalsekretær Geir Barvik i Folkeuniversitetet.
- Jeg representerer studieforbundene, og med nærmere en halv million deltakere er vi store. Vårt mål er å tilby kurs der de trengs, åpnet Barvik. - Vi må knytte tilbudssiden til oppdragssiden og videreutvikle programmer med offentlige tilskudd, mente han. - Vi lykkes bare når vi når fram til de med lite formell utdanning eller står utenfor arbeidslivet. Med Kompetansepluss har vi fått til mye sammen, men nå må nye virkemidler til, påpekte han.
Rigide regler
Ordstyrer Tormod Skjerve fra Virke utfordret Arne Krumsvik i spørsmål om organisering av læringen. – Dere har etablert rådgivende fora på høyskolen med representanter fra arbeidslivet, og jeg spør om dette kunne snus? Kan man tenke seg at dere rykker ut for å gi råd til arbeidslivet?
-Ja, og vi har bred kontakt med arbeidslivet i praktisk talt alle studieprogrammer. Vi ønsker å tilpasse tilbud og utvikle mer tverrfaglige programmer, men vi må forholde oss til et ekstremt rigid regelverk, svarte Krumsvik. – Dette handler om personlig kompetanseutvikling. Det krever at vi som utdanningstilbydere bygger på det vi har og utvider for eksempel fagskoler i nye retninger, Vi kan ikke rykke tilbake til start med nye tilbud om grunnutdanning, mente han.
- Kunne vi tenke oss et samarbeid mellom Høyskolen i Kristiania og Folkeuniversitetet?
- Ja, her har vi gode muligheter for tilpassede og desentrale delstudier og før samarbeidet vi med UH-sektoren. Nå får vi ikke lov til det lenger, svarte Barvik. – Nå er vi opptatt av samarbeid og partnerskap med de regionale kompetanserådene. De må få mye makt til å utvikle løsninger som passer deres behov og gi plass til alternative ideelle og private tilbydere, mente Barvik.
Muligheter for studieforbund
- Hva gjør vi med de 600 000 som ikke har fullført videregående skole? Det er viktig å få fatt i dem for å styrke den formelle utdanningen i denne gruppa. Vi trenger større fart og flere fagbrev, mente Peggy Hessen og fastslo at LO vil fortsette som pådriver overfor myndighetene
- Jeg tror studieforbundene kan bli en nøkkeldriver i dette arbeidet, men det må skje i samarbeid med partene i arbeidslivet. - Det er viktig med innovatører, og jeg tror studieforbundene kan være det, uttalte Ivar Ivar Horneland Kristensen.
- Omstillingstakten øker og treffer alle uavhengig av utdanningsnivå. Det viste den siste oljekrisen. Mange har behov for påfyll og omskolering, men UH-sektoren er ikke rigget til kort og behovsrettet etterutdanning. Vi trenger ikke grader, vi trenger fleksible løsninger, understreket han. –Mastergrader kan tas elektronisk hvor som helst, men digitale løsninger er ikke hele svaret for arbeidstilpasset læring. Her mener jeg studieforbundene har et stort potensial, sa Virke-direktøren.